Odin, kjempen i Valhall

Odin er alle gudenes stamfar, derav navnet "allfader". Den mektigste, klokeste og viseste er betegnelser han har fått. Ifølge mytologien er han også krigsguden og trolldomsguden. Odin er sønn av Bor og Bestla. I det virkelige liv skal ynglineætten ha satt Odin som sin stamfar. Snorre tar opp dette i "Heimskringla" eller "Snorres Kongesagaer" som den også kalles.

På Lidskjalv, den høyeste tronen i Valhall, med oversikt over hele verden sitter Odin. Han har kontroll over hva en hver person gjør. En hver viking eller einhjerne som har falt i krig blir fraktet hit av valkyriene. Her sørger Odin for nok mat, vann og drikke slik at alle skal være klare til å kjempe for han under Ragnarok. Odin er ikke bare kjempen i Valhall, han er også av de klokeste i verden. Han fikk drikke av Mimes brønn slik at han kunne forstå verden og hvordan den ble til. For dette har han måttet ofre sitt øye til Mime. Da Mime senere ble halshuget sørget han for å ta være på hodet så han kunne bruke det til å rådføre seg med. Den tvekjønnede Loke fikk engang en sønn som ble kalt Sleipner. Den åttebeinede hesten Sleipner. Odin er den eneste i hele verden som klarer å ri Sleipner, så derfor er han den naturlige rytteren. Sleipner er den eneste av sitt slag, for han kan ri like bra til lands, som til vanns. For å holde oversikt over hva som skjer i hver enste lille krok i verden benytter han seg av de to ravnene Hugin og Munin.

Og det var en kort introduskjon til Odin og hans makt!

Nytt år, ny lærer, nye muligheter

Da var vi igang med et nytt skoleår! Det betyr nytt år, nye lærere og nye muligheter. Og i den anledning har vi fått beskjed om å skrive et innlegg her på bloggen om våre forventninger til norskfaget i år. Jeg har egentlig ikke noe særlig nye forventinger til meg selv og faget. Jeg kommer nok til å kjøre det samme løpet som i alle år. Selvfølgelig prøver jeg jo som alltid å forbedre meg. Gode resultater er jo hovedmålet. Jeg håper jo på at det skal bli en ny utfordring med en ny lærer. Kanskje læreren benytter seg av andre læringsmetoder, og da må jo jeg tilpasse meg deretter. En tradisjonel undervisning på tavla med oppgaver eller individuellt arbeid etterpå hadde jo ikke vært dumt! Også må jeg jo huske å holde meg unna lærerens gramatiske hatliste (husk at ananas ringer i juice).

Feiring av Norge eller en festdag for alle?

Det foregår store diskusjoner i alle landets fylker, kommuner og 17.mai-komiteer om hvilke flagg som skal være tillatt på 17.mai. Diskusjonene går ikke bare om flagg fra hele verden, men også hvorvidt det samiske flagget skal være tillatt på 17.mai. Grunnlovsdagen er en norsk dag, det er da vi skal feire oss selv, vår selvstendighet, vår grunnlov og vår kultur. Alle skal være patriotiske, det er jo tross alt landets bursdag. Jeg personlig mener at det er kun det norske og det samiske flagget som skal være lov på grunnlovsdagen. Samene og samisk kultur er en del av Norge, og det har de vært i mange hundre år. Samene var jo egentlig på norsk jord før staten Norge ble grunnlagt. De har alltid vært en del av Norge, og de burde likestilles og behandles deretter. Tegn av samisk kultur skal være like lovlig som norsk kultur på 17.mai. Andre minoriteter som har kommet til Norge er ikke en del av norsk kultur, og burde etter min mening ikke bruke sine flagg under 17.mai toget (men andre nasjonalsymboler de har bør være lov). Vi feirer Norge og ikke hvem som helst annen stat. Et ordtak sier ”When in Rome, do like the Romans do”. Det betyr rett og slett at når man er i et fremmed land skal man oppføre seg deretter. Man skal tilpasse seg landets kultur og følge de normer som er i landet. Man skal ikke dra med seg sin kultur og prøve å vise frem den. Så klart handler ikke dette forbudet om å vise at Norge er ”bedre” en alle andre stater, men det er jo oss selv vi feirer. Minoritetene kan godt få feire seg selv på sine nasjonaldager når de er i Norge (og da kan de få bruke sitt eget flagg), men på den norske grunnlovsdagen skal de holde seg til det norske- eller samiske flagget. Hvilke klær, smykker og lignende personer bruker er likegyldig for meg. De kan godt gå i sine egne nasjonalklær, men flagget bør være norsk. Forbudet mot andre flagg handler ikke om fremmedfrykt eller en motstand mot innvandring, men en respekt for vår feiring av Norge. 

Avsluttning av drama.

Nå har vi nettopp fullført en lengre periode hvor vi har lært om drama. Vi avsluttet det hele med å dele oss opp i grupper, for så å lage et stykke. Hver enkelt gruppe fikk tildelt et tekst eller oppgave som de skulle bruke som grunnlag i stykket. Vår oppgave handlet om et butikktyveri og av den grunn ble friheten rimelig avgrenset. Vi kunne ikke lage en komedie, men måtte heller helle over mot tragedie, for dette var et alvorlig stykke. Når vi fikk satt oss ned og tenkt oss litt om, kom stykket egentlig av seg selv. Jeg vil vel si at stykket var veldig standardisert, og det fulgte Aristoteles beskrivelse av det klassiske dramaet. Selve fremføringen av stykket gikk rimelig greit og vi klarte oss gjennom hele stykket uten å se etter manus. Det er vel nesten første gangen jeg har klart å fullføre en fremføring i norsk uten å se på manuset. Men selve innlevelsen i stykket kunne vi nok kanskje jobbet mer med. 

De andre gruppene var også veldig flinke. Mange levde seg godt inn i stykkene, og de var veldig frie fra manus. Noen skrev komedie og noen skrev tragedie. De var veldig flinke til å få frem temaet og spenningskurven i stykket.  

Å avslutte en periode med dramatisering med å holde et egenkomponert stykke ser jeg på som veldig positivt. Alle fikk erfare hvordan et skuespill blir til og hvor mye det er å tenke på i produksjonen. Det hjalp meg veldig i å forstå begrepet drama og info om det.  

Appelsinpiken, en film for deg?

Appelsinpiken er basert på en bok av Jostein Gaarder med samme navn. Den er et resultat av et norsk-tysk-spansk samarbeid og produsert av Sandrew Metronome, Tradewind Pictures og Jaelo Films. Selv om filmen er produsert av disse tre landene er nasjonaliteten norsk og det snakkes norsk i filmen. Filmen er regissert av Eva Dahr og produsent er Axel Helgeland. Skuespillere er Annie D. Nygaard, Mikkel Silset, Harald Rosenstrøm, Emilie Beck og Rebekka Karijord.

            Filmen handler om gutten Georg, som på 16-årsdagen sin får ett brev fra faren sin. Faren, som døde da Georg fortsatt var et barn, har skrevet en historie som han kaller Appelsinpiken, og det er denne historien som blir fortalt i brevene. Georg, som er svært interessert i astronomi, leser brevet mens han går på ski over vidda for å se på en sjelden komet. Miljøet i filmen er veldig spredt. Vi følger Georg på vidda, og faren i det romantiske Sevilla på hans jakt etter Appelsinpiken.

            Hovedbudskapet i denne filmen er uten tvil kjærlighet og hvordan mennesker skal oppføre seg mot sine kjære. Fortellermåten i filmen er kronologisk, men det forgår to separate historier på engang, historien om Georg og historien om Appelsinpiken. Derfor er det noen tilbakeblikk i historien. Når Georg leser brevet fra faren hopper filmen tilbake og vi ser det han leser.

Filmen er veldig godt gjennomført. Den passer for alle aldre, men spesielt for ungdommer og de som liker søte, romantiske filmer.  Det er en veldig rolig film, men med noen høydepunker. Det er ingen film jeg ville sett om igjen, men den har et potensial.  

Kilder:

* FILMWEB (2008) [bilde, Internett]. Tilgjengelig fra: http://www.filmweb.no/bilder/multimedia/archive/00138/Appelsinpiken_138408m.jpg

[lesedato: 10.03.2009]

* WIKIPEDIA (2009) [Internett] Appelsinpiken. Tilgjengelig fra: http://en.wikipedia.org/wiki/Appelsinpiken [lesedato: 10.03.2009]

Leselyst? Les denne!

Bokanmeldelse av Den siste dansen:

Skrevet av Håkon L. som lekse/oppgave i norskfaget

Sara Beyer, en snart tjue år gammel jente er borte, og foreldrene er desperate etter å finne ut hvor henne er. Svend Foyn, en mindre vellykket advokat fra Tønsberg blir satt på saken, som viser seg å ikke være helt ”A4”. Det viser seg raskt at Sara holder eller har holdt til i det tvilsomme narkotikamiljøet. Desto nærmere Foyn kommer en løsning, jo mer snører det seg sammen og sporer krysser hverandre på forskjellige måter. Skal han fortsette eller stoppe mens han enda kan redde sin egen familie?

Den siste dansen er skrevet av Jan Mehlum, en forfatter og førsteamanuensis i sosiologi. Han har fått to priser for sine krimromaner om advokaten Svend Foyn. Boka er utgitt av Gyldendal Norsk Forlag AS i 2003 og består av 319 sider. Boka er den sjette av hans totalt ni utgitte bøker.

Boka foregår som oftest i Tønsberg og området rundt. Hovedpersonen, Svend Foyn, er også ett par turer i Oslo og handlingen er som oftest rundt sentrum av disse byene. Forfatteren er veldig flink til å beskrive både personer og sted så man kan veldig lett kjenne seg igjen hvis man har kjennskap eller kunnskaper til stedene. Vi finner fort ut at Sara Beyer holder til i det risikable og farlige narkotikamiljøet. Det blir fremstilt mange farer, utryggheter og skrekkeksempler fra dette miljøet. På grunn av historiens omfang rundt narkotika kan man uten tvil forstå at det er temaet. Man får en følelse av at forfatteren vil advare mot narkotika og farene ved det. Ikke bare selve stoffet, men miljøene rundt. Og det er dette miljøet som skaper alle konfliktene i boka. Saras forsvinningssak har grunn i hennes forhold til kjæresten og narkolangeren Jacob Munthe.

Hovedpersonen, Svend Foyn, er en mislykket Tønsberg-advokat, som har hatt sin storhetstid. Men noe skjedde og han er nå en mindre likt advokat. Han fremstår som en ordentlig og snill mann, som fullfører det han lover. Han er skilt fra sin kone, som han har en datter med. Han er en man som virkelig bryr seg, og vet når det er viktig skygge unna. Han begynner å dra på årene og begynner å forstå sine egne begrensninger.

Bokas måte å bli skrevet på er noe av det beste jeg har lest. Absolutt alt er utrolig god beskrevet, ned til de minste detaljer. På grunn av de godt beskrevne detaljene er det utrolig lett å leve seg inn i boka. Han blander bokmål og dialekter om hverandre for å få karakterene til å virke mer levende.

Min vurdering av boka er veldig klar. Er man glad i å lese om områder man kjenner til og man er glad i en god, norsk krim er dette absolutt en bok jeg anbefaler. Jeg klarte nesten ikke å legge fra meg boka. Etter den litt trege innledningen tar boka fart med engang og man blir mer og mer avhengig.

The One And Only....

... first blogpost!